Ettergivelse av skattegjeld: når kan Skatteetaten slette det du skylder?

Av Terje Moy, ansvarlig redaktørPublisert 25. september 2026

Skatteetaten kan ettergi skattegjeld, altså slette hele eller deler av den, men bare i noen få situasjoner. Den viktigste regelen krever at du er varig ute av stand til å betale, og at det skyldes særlig alvorlig sykdom eller lignende årsaker. Har du bare en tung periode – jobben er borte, eller du venter på en ytelse – er svaret etter loven en betalingsavtale, ikke ettergivelse. Derfor bør de fleste som vurderer å søke om ettergivelse, egentlig søke om noe annet.

Det er lett å forstå hvorfor ordet ettergivelse frister. Den som sliter med å betale, ønsker at gjelden skal forsvinne. Men søknader om ettergivelse som ikke oppfyller vilkårene, tar tid, og mens de behandles, løper rentene. Denne siden går gjennom de tre reglene i innkrevingsloven, med lovens egne ord, og viser hvordan du skiller en varig situasjon fra en midlertidig.

Tre regler om ettergivelse i innkrevingsloven

Fra 1. januar 2026 står reglene om ettergivelse av statlige krav, også skattekrav, i innkrevingsloven. Det er tre paragrafer, og de bygger på helt ulike begrunnelser.

§ 19: ettergivelse av hensyn til deg

Dette er regelen de fleste tenker på. Innkrevingsloven § 19 første ledd sier at kravet kan ettergis «når skyldneren er varig ute av stand til å betale kravet». Så kommer to vilkår til. Det er et vilkår at den svekkede betalingsevnen skyldes «særlig alvorlig sykdom eller lignende årsaker», og at det er «uforholdsmessig tyngende å fortsette innkrevingen».

Alle tre leddene må være på plass. Det er ikke nok at du har lite penger. Det er ikke nok at du er syk. Det må være en varig situasjon, den må ha en alvorlig årsak av den typen loven nevner, og det må være urimelig tyngende for deg at Skatteetaten fortsetter å kreve.

Varig eller midlertidig – det avgjørende skillet

Paragrafens annet ledd er den som avgjør flest saker. Der står det at hvis betalingsevnen bare er «midlertidig svekket», kan innkrevingsmyndigheten på samme vilkår innvilge en betalingsavtale. Loven sier altså selv hva som er løsningen når situasjonen kan bli bedre: du får mer tid, ikke sletting.

Spørsmålene under er ikke et juridisk skjema, men de viser hvordan vurderingen gjerne må tenkes:

• Er det realistisk at inntekten din blir høyere om ett, to eller fem år?
• Skyldes situasjonen sykdom som er varig, eller noe som går over, som arbeidsledighet eller et samlivsbrudd?
• Har du, etter livsopphold og boutgifter, noe som helst å betale med – nå eller senere?
• Vil fortsatt innkreving ramme deg urimelig hardt, utover at det er tungt å skylde penger?

To eksempler

Randi er 61 år og varig ufør etter en alvorlig nevrologisk sykdom. Hun har uføretrygd, bor i en kommunal leilighet og har ingenting igjen etter livsopphold og husleie. Hun har 38 000 kroner i restskatt fra året hun ble syk, blant annet fordi trekket på de første utbetalingene var for lavt. Her er det varig svekket betalingsevne, årsaken er sykdom, og det er vanskelig å se at fortsatt innkreving gir annet enn belastning. Det er en situasjon § 19 første ledd er skrevet for, selv om utfallet alltid avgjøres av Skatteetaten.

Aleksander er 34 år og mistet jobben i vår. Han har 45 000 kroner i restskatt og har nettopp fått dagpenger. Situasjonen er vanskelig, men den er midlertidig: han er frisk, har utdanning og søker jobber. En søknad om ettergivelse vil etter all sannsynlighet ikke føre fram. Det riktige for ham er å søke betalingsavtale, helst før han får varsel om utlegg. Begge eksemplene er oppdiktet. Er du i Randis situasjon og har restskatt på uføretrygd, kan du også lese om hvorfor uføretrygd kan gi restskatt.

Hvorfor betalingsavtale ofte er det rette å søke om

Skatteetaten har to standardordninger for betalingsavtale for privatpersoner. Du kan dele opp betalingen og betale alt innen tolv måneder, med minst 500 kroner i måneden, hvis alle forfalte skatte- og avgiftskravene dine til sammen er under 100 000 kroner. Eller du kan utsette betalingen av ett krav under 100 000 kroner i inntil fire måneder fra forfall. Felles vilkår er blant annet at du ikke har fått varsel om utlegg, og at det ikke er besluttet trekk i inntekten. Skatteetaten anbefaler selv oppdeling framfor utsettelse.

Passer du ikke inn i standardordningene, kan Skatteetaten unntaksvis inngå en avtale utenfor kriteriene, hvis den gir like god eller bedre dekning og ikke virker støtende. Søknaden må inneholde en forklaring, et betalingsforslag, en oversikt over husstandens inntekter og utgifter og dokumentasjon på utgiftene. Slik går du fram: søke betalingsutsettelse på restskatt. Vil du se alle mulighetene samlet, har vi skrevet om restskatt du ikke kan betale: fire muligheter.

§ 18: ettergivelse fordi det lønner seg for staten

Den andre regelen har en helt annen logikk. Innkrevingsloven § 18 lar Skatteetaten ettergi hele eller deler av et krav når det «antas å gi like god eller bedre dekning enn fortsatt innkreving». Det må samtidig ikke virke støtende eller svekke betalingsmoralen. Her er det ikke din situasjon som er målestokken, men hva staten får igjen.

Et typisk bilde er at skyldneren kan skaffe et engangsbeløp, for eksempel med hjelp fra familie, mot at resten slettes, og at Skatteetaten vurderer at det gir mer enn det videre innkreving realistisk vil gi. Om et slikt tilbud blir godtatt, er Skatteetatens vurdering.

Paragrafens annet ledd har en egen regel for gamle krav: krav med forfall mer enn ti år tilbake kan ettergis når videre innkreving ikke gir dekning av betydning. Det kan være aktuelt for krav som stammer fra tiden før Skatteetaten tok over innkrevingen fra kommunene. Se også gammelt krav fra kemneren – gjelder det fortsatt.

Fjerde ledd er kort og tydelig: «Beslutning om ettergivelse etter denne paragraf kan ikke påklages.» Et tilbud etter § 18 bør derfor være godt begrunnet første gang.

§ 20: renter, gebyrer og omkostninger

Den tredje regelen gjelder bare tilleggene, ikke selve skatten. Etter innkrevingsloven § 20 kan forsinkelsesrente, gebyr og omkostninger ettergis der det foreligger «særlige forhold». Hva som er særlige forhold, er ikke definert i paragrafen. En søknad må derfor forklare konkret hvorfor det vil være urimelig at du betaler rentene eller gebyrene i akkurat din sak.

En beslutning etter § 20 er ikke et enkeltvedtak. Det betyr at du ikke har den vanlige klageretten etter forvaltningsloven hvis du får nei. Rentetillegget på 3,12 prosent for inntektsåret 2025 er for øvrig ikke en forsinkelsesrente, men en del av selve skatteberegningen. Forskjellen står i rentetillegg og forsinkelsesrente.

Slik bygger du en søknad som kan vurderes

1. Velg riktig grunnlag. Er situasjonen varig på grunn av sykdom, søker du etter § 19. Er den midlertidig, søker du betalingsavtale. Har du et konkret tilbud om engangsbeløp, er det § 18 som er aktuell.
2. Beskriv årsaken og varigheten. Ved sykdom er det varigheten og alvorligheten som avgjør. Legg ved dokumentasjon som viser det, for eksempel fra lege eller vedtak om uføretrygd.
3. Legg fram hele økonomien. Inntekter, boutgifter, hvem du forsørger og annen gjeld. Skatteetaten må kunne se at det ikke er rom for betaling nå eller senere.
4. Si hva du ber om. Hele kravet, en del av det, eller bare renter og gebyrer.
5. Fortsett å betale det du kan mens søknaden behandles, så gjelden ikke vokser mer enn nødvendig.

Hva skjer hvis du ikke gjør noe?

Skattegjeld som ikke betales, går videre til tvangsinnkreving: motregning i skatt du har til gode, varsel om utlegg og til slutt utleggstrekk eller utleggspant. Hvordan det foregår, står i slik krever Skatteetaten inn skattegjeld. Finner Skatteetaten ingenting å ta utlegg i, avsluttes forsøket med en beslutning om intet til utlegg. Det er ikke det samme som ettergivelse: kravet består, og innkrevingen kan tas opp igjen senere.

Dette er generell informasjon om regelverket. Det er Skatteetaten som fastsetter skatten og avgjør om et krav kan ettergis i din sak.

Ofte stilte spørsmål

Fakta i artikkelen er sist kontrollert mot offentlige kilder 25. september 2026. Ser du noe som er feil eller utdatert? Si fra.